HIV, AIDS og MIKROFINANS

Fy flate så heldig vi er her. VI får virkelig oppleve mye her i Tanzania. Ting jeg har lest om i pensumbøkene er plutselig her, rett foran meg. Og det stemmer på en prikk. Det er helt utrolig!

På onsdag var vi med på HIV-testing. Vi kjørte en liten time og kom til en skole der en del av fosterbarna til IOP går. Vi fulgte spent med på alt som skjedde.
Det var en klasse som ble testet, sammen med noen få foreldre og noen yngre søsken. Alle hadde tilknytning til fosterprogrammet til IOP. Til sammen var det et sted mellom 20 og 25 stk som ble testet denne dagen.
Det hele begynte med en del informasjon. Ledere fra IOP forklarte om smitteårsaker og om hvordan man kan forhindre å få og å spre HIV. Mange av jentene som ble testet var unge og det var viktig å fortelle at det også er mulighet for å bli smittet av moren gjennom fødselen.
Inne på et lærerkontor begynte legen vi hadde med oss med testingen. Alle stilte seg opp på en lang rekke utenfor døren. De kom inn noen om gangen. Alle måtte først registrere seg. Navnet ble ikke skrevet i boken, men alle fikk hvert sitt nummer.
Selve testingen gikk ganske så smertefritt for seg. De fikk et lite stikk i fingen, litt blod ble presset ut på et lite måleapperat og så var det bare å vente. Innen 10 min var svare klart. Viste denne pinnen 1 rød strek var testen negativ, viste pinnen 2 røde streker var testen positiv. Denne dagen var det to pinner som viste 2 streker. Disse to personene måtte inn igjen til en kontrollsjekk. Men også denne viste det sammen. De hadde HIV. Herfra ble de anbefalt videre til sykehuset. Man kan ikke tvinge dem, men begge gikk frivillig med på å bli med. Først her kan de måle hvordan cellenivået er, og om de må begynne på medisin. Er cellenivået under 200 må de begynne på medisin med en gang. Her på sykehuset får de tilbud om gratis medisin!

Dette var litt av en opplevelse. Å være til stede når 2 mennesker får diagnosen HIV. Fytti, det kan ikke beskrives! Det var sterkt!

Så til en ting til jeg også brenner veldig for, nemlig mikrofinans.
På fredag (i går) fikk vi være med på ukens mikrofinansmøte. 8 kvinner møtte opp, egentlig er de 25 kvinner i denne gruppen. Her betaler de inn 1000 TCH hver uke. 500 TCH går til helseforsikring. Hver av kvinnene har sin egen bok der det noteres hvor mange ”aksjer” de kjøper. Jo mer penger du legger i kassen jo mer kan du låne. Du kan låne 3 ganger så mye penger som du har lagt i kassen. Disse må betales tilbake innen 3 mnd. For å få et lån må du skrive en søknad. Der må du skrive hvor mye penger du ønsker, hva du ønsker å bruke de til og du trenger også fire underskrifter. Disse grupper på 5. Disse kvinnene skal gå god for hverandre og støtte opp hvis en plutselig ikke klarer å betale tilbake.
I boken kvinnene har får de et merke for hver aksje de kjøper og istedenfor signatur bruker de fingeravtrykk. Dette er fordi mange av kvinnene er analfabet.
Pengene de samlet inn ble lagt i en boks. Denne boksen ble oppbevart på IOP. Men den ble låst med 3 forskjellige hengelåser. Nøklene ble gitt til 3 forskjellige damer, slik at ingen skal kunne lure til seg noen penger.
Denne dagen hadde klart å samle inn 24 000 TCH. Dette var bra og kvinnene applauderte og smilte stort. I norske kr tilsvarer dette ca 104 kr. Dette vil si ca 4kr på hver av damene. Jeg kjente jeg ble litt uvel når jeg tenkte på alle penge som lå i lommeboken min inne på naborommet.

Både dette med HIV og mikrofinans er virkelig noe jeg brenner for. Håper at jeg en gang i fremtiden kan bidra med noe her, ikke bare sitte på sidelinjen og se på.